kritikk av israel fra … document.no?

juli 30, 2006 at 2:54 pm (Polemikk og politikk)

Nå står ikke verden til påske. Eller det gjør den nok kanskje. Men likevel. Kommentarene bare fra i dag på document.no viser at ikke bare menigmann, men selv ihuga israel-venner synes overgrepene mot den libanesiske sivilbefolkningen og den ekstremt uproposjonale krigen mot hizbollah blir litt tung å svelge…

At Israel står overfor vanskelige valg har verdenssamfunnet forstått. Men måten bombingen er gjennomført på, er ikke blitt forstått. Qa’ana bare understreker det.

Eller denne fra 29.07:

En israelsk professor sa også til BBC: -Dette skader Israel enormt, og det går også inn på israelerne.Israel har ikke på mange år vært i en så sterk posisjon som i disse dager. Kan det føre til overmot? Det er blitt skutt mot ambulanser, også med Røde Kors-tegn. Det er vanskelig å bortforklare. Det skjer for mange ganger til at det kan være tilfeldig. Henstillinger om å få passere med sivile kolonner tar timevis å besvare. Disse feilene tærer hardt på verdensopinionens goodwill, som fra før er strukket til bristepunktet.

Det er kanskje  bare et symptom på det en kompis sa til meg her om dagen. «Alle jeg kjenner», sa han, som snakker med mange fler enn Mani, «er sure på Israel om dagen. Særlig med bombinga av FN».

Heldigvis, eller kanskje ikke, er document.no fortsatt seg selv. Blant dagens godbiter siteres en hylende useriøs blog som forsøker å knytte danske Enhedslisten opp til en radikal muslimdemo. Dette på tross av at Enhedslisten har gitt uttrykk for at de ikke ønsker muslimske organisasjoner i sine demonstrasjoner. Slikt er øyensynlig nok til at Hans Rustad hyler ut:

Derfor er det ytterst skremmende å se bilder fra København der Hizb ut-Tahrir har gjort Nørrebro til sitt territorium. Dansk politi står i samtale med innvandrere som har bilder av hakekors og Davidstjernen på ryggen. Volden ruler.

Man kan mistenke Rustad for aldri å ha vært i Nørrebro. Enkle fakta:

– Nørrebro er en bydel full av autonome, okkuperte hus der det selges alkohol og andre rusmidler. Videre fins det flust av barer og utesteder. Det selges øl og whiskey i kioskene.

– Hizb-ut-tahrir er en av de mest ekstremistiske islamistiske organisasjone på verdensbasis. De går inn for en streng tolkning av islamsk lov (sharia). HT ville aldri tillatt slikt på «sitt territorium».

Rustad skriver sprøyt. Og han vet det godt. Men kanskje han også vet at i slike tider blir overdrivelser for tatt for fakta. En enkel erstatning for journalistikk.

 

Reklamer

Permalink 5 kommentarer

Hvorfor Israel og Hizbollah er uvenner – del III

juli 24, 2006 at 6:38 pm (Polemikk og politikk)

Loftgubben sendte meg den siste analysen til Stratfor på epost (du må registrere deg for å lese lenken, men det er gratis). Jeg tenkte jeg kunne kommentere den litt underveis her, les gjerne hele rapporten først hvis du gidder.

Artiklen begynner med å oppsummere fire syn på hva slags geografisk område Palestina er en del av, det gamle britiske mandatet (Jordan og Palestina), Stor-Syria, den pan-arabiske verden, Palestina + østbredden og til sist den pan-islamske verden. Artikkelen fortsetter med å knytte pan-islamisme til tanken om å gjenopprette kalifatet, før den diskuterer Hizbollah og peker på «motsetningen» mellom å støtte Irans pan-islamske visjon og den syriske visjonen om pan-arabisme og stor-syria. Stratfor mener Hizbollah er en slags syntese av Iran og Syria:

Hezbollah emerged as a group representing Syrian and Iranian interests.
These were:
* Opposition to the state of Israel
* An ambiguous position on an independent Palestine
* Hostility to the United States for supporting Israel and later championing
Yasser Arafat

Problemet er at her stuper Stratfor rett inn i fella. Det er ingen tvil om at Hizbollah tidlig fikk støtte fra Iran. Etterhvert valgte syrerne også å sette pengene sine på Hizbollah, men det er verdt å huske på at det var Amâl, og ikke hizbollah, som var syrernes hest i utgangspunktet.

Men støtte er ikke det samme som opprinnelse. Hizbollah vokste fram av en særegen libanesisk situasjon der det ble et rom for et parti som Hizbollah. 1982 var en situasjon der det var overmåte klart at de trange, sekteriske
boksene partipolitikken var basert på ikke kunne fortsatte. Samtidig skapte Israels okkupasjon et rom for en motstandsbevegelse. Og – den iranske revolusjonen skapte en islamistisk bølge i store deler av den muslimske verden, og særlig blant sjiamuslimer. Dermed var grunnen klar for Hizbollah.

Stratfor fortsetter i samme sporet. De hevder Syria ønsker «kaos»og at Hizbollah måtte på banen for å bane vei for iranske og syriske interesser i Palestina (interessant nok unnlater de å gjøre den vanlige koblingen mellom Hamas og Iran/Syria).

Videre virker det som Stratfor ser på Hizbollahs opptrapping som en del av konfrontasjonen mellom sunni og sjiaislam:

Third, the Sunni-Shiite fault line had become venomous. Tensions not only in Iraq, but also in Afghanistan and Pakistan were creating a transnational civil war between these two movements. Iran was positioning itself to  replace al Qaeda as the revolutionary force in the Islamic world and was again challenging Saudi Arabia as the center of gravity of Islamic
religiosity. Israel was a burning issue. It had to be there.

Dette argumentet blir merkelig. Det er mulig å argumentere fram og tilbake rundt hizbollahs rolle i Libanon. Organisasjonen har både sekteriske og mer åpne trekk. For eksempel stiller det både kristne og sunnimuslimer på valglistene deres og de samarbeider relativt bredt. På den andre siden er partiet symbolsk og sosialt først og fremst en bevegelse der sjiamuslimer har (og får?) makt. Sosialt er hizbollah representanter for en sjiamuslimsk sosial bevegelse.

Men – i forhold til Palestina kan vanskelig Hizbollah eller Iran håpe å oppnå noe mer enn sympati. Palestinerne er i overveiende grad sunnimuslimer, det bor flere kristne enn det bor sjiamuslimer der.

Stratfor hopper videre med å peke på at iranerne – helt riktig – trenger å åpne så mange fronter mot USA som mulig utenfor Iran. Dette er helt klart en del av grunnlaget for Irans støtte til Hizbollah nå.

Selv om Stratfor modererer seg, og peker på at Iran og Syria har tildels forskjellige interesser samtidig som Hizbollah fortsatt har egeninteresser fortsetter de med å kalle Hizbollah en «klientstat» som ønsker en «teokratisk» stat i området. Det siste er feil, i hvert fall om vi ser på hva som har vært Hizbollahs politikk de siste årene. Det er også noe de fleste ekspertene på libanesisk politikk ser ut til å være enige om – Hizbollah ønsker ikke å opprette en islamsk stat i Libanon, om ikke av andre grunner så fordi de forstår at det er politisk umulig i den mosaikken fjellandet som har vært et eksil for alle mulige religiøse minoriteter i området faktisk utgjør.

Stratfor går videre med å hevde at Hizbollah gikk til krig for å trenge til seg en «plass ved de stores bord». Der har de selvsagt et poeng. Hizbollah og Nasrallah bruker krigen for alt det er verdt, for å gjøre seg selv uangripelige. Plakatene som de bruker nå om dagen med det libanesiske flagget er et eksempel på det: «Alle oss til (alle) innbyggerne – vi gjør alle motstand» (kullna lilmuwâ6inîn, kullna muqâwimîn).

Men så mener jeg Stratfor overdriver Hizbollahs mål:

In our view, Hezbollah has three military goals in this battle:

1. Fight the most effective defensive battle ever fought against Israel by
an Arab army, surpassing the performance of Egypt and Syria in 1973.

2. Inflict direct and substantial damage on Israel proper using conventional weapons in order to demonstrate the limits of Israeli power.

3. Draw Israel into an invasion of Lebanon and, following resistance, move
to an insurgency that does to the Israelis what the Sunnis in Iraq have done to the Americans.

Hvis vi skal ta Stratfor alvorlig her forventet Hizbollah en israelsk invasjon som ville føre til et langvarig nærvær av israelske styrker. Dette er ikke, og vil ikke bli israelsk politikk. Snarere er det ganske klart at Israel ønsker å slå Hizbollah hardt, for så å trekke seg ut og la en EU eller NATO-styrke ta jobben med å avvæpne militsen og sikre den pro-amerikanske aksen i libanesisk politikk makten. Israel har lært av 1982-invasjonen og kommer ikke til å gjenta den.

Jeg tror tvert i mot at Hizbollah ikke forventer noe i nærheten av en fullstendig seier, eller en langvarig krig. Tvert i mot håper de på en situasjon der de og deres alliertes kort blir bedre. Alt i alt har de siste årene vært heller triste både for militsen, Iran og Syria. Med en moralsk seier i denne krigen vil alt raskt kunne se lysere ut.

Stratfor fortsetter med en del militærtaktiske analyser jeg tror antageligvis er riktig – gitt at deres scenario stemmer. Men så avslutter de:

Fatah and Hamas are now bystanders in the battle for Israel. They have no love for or trust in Hezbollah, but Hezbollah is doing what they have only  talked about. Israel’s mission is to crush Hezbollah quickly. Hezbollah’s  job is to survive and hurt Israel and the IDF as long as possible. That is what this war is about for Hezbollah.

Igjen – dette blir en idealistisk analyse av hva Hizbollah vil og hvordan de opererer. Hizbollahs sak er ikke Israel, men Libanon. Målet er ikke et fritt Palestina, men at den islamistiske bevegelsen i Libanon skal styrke seg. De ønsker en slutt på regimet som har vart siden drapet på Rafiq al-hariri. Kampen mot Israel er et middel, men ikke målet.

Permalink Legg igjen en kommentar

hva slags søk finner veien hit?

juli 24, 2006 at 4:59 pm (Uncategorized)

Det har vært en sånn farsott å legge ut stats på hvilke ord folk bruker for å komme til sidene til folk. Jeg vet egentlig ikke hva jeg syns om det, men gjør det nå jeg og…

Egentlig få overraskelser. Jeg håper å få mere treff på document.no etterhvert, men må kanskje gå til angrep på dem litt hyppigere. Ellers ser jeg at det har blitt litt treff på hizbollah i det siste. Lite sex og skandalesøk, men det er kanskje heller ikke så rart….

hizbollah 2
Nasjonal sangen til libanon 1
fisketorget oslo 1
hizbollah 3
første kaffehus i kairo 2
blårussen 1
spøkelset 1
hvem er hizbollah 1
hvem er hizbollah 1
drikkespill 1
hizbollah 2
document.no 1
rashedie where 1
fisketur i oslo 1

nymo 1
hvem er Hizbollah 1
hjerter 1
fisketorget + Oslo

Permalink Legg igjen en kommentar

Maoistleder fra filipinene synger

juli 23, 2006 at 10:11 am (Polemikk og politikk)

Mens vi er inne på syngende maoister. Her kan du høre maoistlederen fra filipinene, Jose Maria Sison, synge (!). Filipinere kaller ham bare Joma, og han er kjent for å være en dugelig karaokesanger. Til daglig bor han i eksil i Nederland.

Ellers kan du finner mer om ham på sidene Defend Sision.

Permalink 1 kommentar

Maoisme på tyrkisk…

juli 22, 2006 at 10:32 pm (Polemikk og politikk)

Inspirert av Kenneth som endelig har fått seg til å oppdatere litt mer om maoismens frammarsj i verden har jeg googlet litt etter min favorittmaoist – tyrkiske Ibrahim Kaypakka, lederen for den tyrkiske maoistbevegelsen som ble myrdet av fasciststaten i 1973. Dessuten er det jo skandaløst at Kenneth ikke tar med Tyrkia i oversikten over steder der folkekrigen føres.

Her er en fin sang om ham. Dessverre skjønner jeg ikke så mye tyrkisk enda, men «Ibrahim Yoldash» betyr «Ibrahim, kamerat», det skjønner til og med jeg… En fin artikkel om ham finner du her. Her om dagen traff jeg forresten en kurder på byen som fikk stjerner i øynene da jeg klarte å gyte ut «yoldesh» og «ibrahim kaypakkaya»… Dessverre ble det på grunn av språk vanskeligere da jeg forsøkte å dra i gang en teoretisk debatt om forskjellen mellom Öcalan og Kaypakkayas syn på revolusjon, men det var hyggelig likevel. Og jeg tror egentlig vi var ganske enige.

Det fins andre revolusjonære retninger i Tyrkia også. Ganske mange, egentlig. Det ligger en annen sang på YouTubes om Mahir Cayan og hans martyrium i Kizildere. Cayan var stifter av tradisjonen til et av de andre større tyrkiske revolusjonære partiene DHKC.


DHKC var inspirert av Che Guevera og Kuba. De mener folkekrigen må føres fra byene like mye som fra landsbygda, mellom annet.

Tredjemann jeg vil nevne er Deniz Gezmiş. Han ledet THKO, tyrkias frigjøringshær. Går du inn på denne siden og klikker på bildet av Deniz til høyre finner du musikk om ham.


Såvidt jeg har skjønt utviklet THKO seg litt forskjellig. Noen ble maoister og senere stalinister, mens andre ble med i PKK, det største kurdiske frigjøringspartiet som i dag vel best kan beskrives som «sosialdemokrater med våpen»…

Ellers: Det som ellers er fint i Tyrkia er at de forskjellige revolusjonære organisasjonene er glad i hverandres martyrer og ledere. Derfor er det ikke uvanlig å se bildene av disse tre kara henge på forskjellige kontorene…

Reisekløe på Mani nå. Veldig. Leser «Svart bok» av Orhan Pamuk nå (leste akkurat «mitt navn er karmosin». Skal prøve å pløye meg gjennom «Istanbul» også før jeg lander der, men venter med å skrive noe om Pamuk når jeg er i Kairo. Grunnen til at jeg leser ham, bortsett fra at det gir poeng på kulturell kapital-skalaen, er mest at jeg sa til Gevn at noen tyrkiske stalinister hadde sagt han var en postmodernist som bare skrev om ting. Foreløpig skjønner jeg ikke helt hva han mente. Men jeg skal spørre ham på nytt om ganske kort. Så får vi se hva konklusjonen blir. Den som følger med på Manis blogg får se…

Permalink 3 kommentarer

Grillkrydder…

juli 21, 2006 at 1:30 pm (Rykter&Sladder)

Altså. Grillkrydder på Port salut? Grøss. Men bortsett fra det er det fint å være i fiskerlandsbyen. Utelivet i Bergen er også fint, selv om jeg fortsatt bare har gått ut på Rica og Garage. Men det er jo også som normalt.

Tre bra ting med Bergen:

– parkene her er jevnt over bedre enn en gjennomsnittlig oslo-park. Nordnesparken har totempel og sjø og den parken på møhlenpris er også hakket vassere enn en gjennomsnittlig oslo-park. Men på den andre siden har Oslo flere av dem.

– Bergen har litt flere sånne rustikke, «koselige» kaffesteder og sånt. Har egentlig ikke gått der så mye, men det er fint å vite at de er der.

– Fløyen er fint. Har ikke vært der siden jeg var kid, så det var kult å være der igjen.

Kontoen begynner snart å bli tom, men heldigvis kommer lånekassen snart med nye forsyninger og denne blir snart min. Og snart er jeg i Istanbul og vips er sommeren til oktober…

Permalink 3 kommentarer

Hvorfor er Hizbollah og Israel uvenner? Del II

juli 20, 2006 at 9:17 am (Polemikk og politikk)

Dette er en slags oppfølger fra gårsdagens post. Jeg og min kompis, for anledningen døpt til loftgubben, har nå fortsatt der vi slapp fra sist. Her følger et utskrift av dagens MSN-samtale:

Loftgubben: eg har tenkt ein del på libanon-problemet i det siste. eg lurer på om du er for «orientalistisk» i forståinga di.

Mani: jeg blogga diskusjonen fra sist. litt omskrevet. men forklar hvorfor jeg er orientalist

Loftgubben:(bloggen var ok). eg tenkjer at me (du?) har ein tendens til å leita etter «bakmenn» og «spel» i alt som skjeri i MAu. Altså, at Hizbollah og/eller Syria/Iran har hatt eit motiv om endra nokon maktbalanse og ålmenn folkemeining med det dei gjer. Er det ikkje like sannsynleg at dei har gjort ein taktisk bommert og ikkje rekna med at Israel ville laga helvete på denne måten?

Loftgubben: Eg har liksom ikkje tru på at Nasrallah har tenkt: «Oi, lat oss tapa heile Sør-Libanon og kanskje mista 2-3000 mann og alle rakettane våre slik at me kan forhindra nye tingingar mellom Israel og Hamas».

Mani: nei, det dreier seg ihvertfall ikke om israel og hamas. Hizbollahs støtte til palestinerne er reell nok, men det er ikke bevégrunn for organisasjonen.

Mani: Jeg tror at Hizbollah har ønsket og sett mulighetene til å endre brikkene i det libanesiske politiske spillet. Det gjør de gjennom å angripe Israel på et tidspunkt hvor det er mulig, og hvor det er vanskelig for andre libanesiske politiske parti å gripe hardt inn mot dem. Dermed kan de kanskje vippe maktbalansen tilbake i sin favør. Det betyr ikke at de ikke kan ha feilberegnet.

Mani: Men jeg skjønte ikke helt hvor orientalisme kom inn.

Loftgubben: hehe. i tendensen til å gjera arabisk politikk uforståeleg ut frå normale, maktpolitiske perspektiv. og i å leita etter bakmenn og vonde manipulatorar over alt. men eg trur ikkje du er så hardt råka av orientalisme, altså.

Mani: Ok, ser den. Men hva tror du Hizbollah ville. Ellers er vel poenget mitt at Hizbollah nettopp ser på dette som en mulighet til å øke egen makt

Loftgubben: veit ikkje heilt. eg trur kanskje dei ville provosera fram eit mindre israelsk åtak enn det som kom, først og fremst med bombardement av Sør-Libanon og kanskje forsøk på å fri fangane. Det kunne dei vunne, og tent stort på.

Mani: Det er mulig de har tenkt sånn. Men jeg kan ikke skjønne noe annet enn at de må ha visst hva de har satt i gang. Dessuten virker angrepene på Haifa m.v. godt planlagt.

Loftgubben: (eg veit ikkje om fangeutveksling a la 2004 kunne vera eit motiv, men det verkar litt søkt at dei trudde dei kunne få israel til å godta det).

Mani: Dessuten forklarer det ikke hvorfor syrerne og iranerne har satt godkjent-stempel på operasjonene. Jeg tror ikke fangeutveksling er utenkelig, men det kommer ikke før israelerne har «gjort seg ferdige»

Loftgubben: Eg veit ikkje, eg. Eg kjenner teknologien bak rakettane til Hizbollah for dårleg. Men på meg verkar det som om dei fyrer opp det dei har.

Mani: Ja, kanskje. Det der kan du mer om enn meg.

Loftgubben: At Syria og Iran seier ok, er vel fordi dei ser strategisk fordel av det. Gjerne av maktpolitiske grunnar, du nemnet (og eg trur ikkje babyface (Assad, red. anm.) er så lei seg for om hizbollah mister nokre mann med våpen).

Mani: Babyface bryr seg bare om egen makt, og om han rir av denne kommer han styrket ut av det.

Loftgubben: ;->

Mani: Men spørsmålet er jo likevel hva Israel ønsker å oppnå med det her. Om de tror det vil styrke dem å ødelegge libanon. virker ikke veldig realistisk

Loftgubben: Nei, det skjøner ikkje eg heller. Eg trur ikkje dei vil okkupera noko som helst, signala dei har sendt siste dagane er jo klåre der.

Loftgubben: Vil dei skaffa seg ein alliert, libanesisk hær som skal kontrollera heile territoriet? Eller er det berre dumskap?

Mani: jeg tror de håper at de skal slå ut hizbollahfløyen i libanon fullstendig, på samme måte som hizbollah håper motsatt. begge deler virker litt urealistisk, kaos er vel det mest sannsynlige?

Mani: Men jeg har en liten teori til. Den er kanskje litt svak, men jeg prøver:

Det siste året har vi sett et økende, litt skiftende, men jevnt økende, amerikansk press på Syria og Iran. Samtidig har USA et problem i at de strekker ressursene sine for langt, det er vanskelig for dem å «gå videre» eller selv bare å virkelige booste truslene om militære sanksjoner, mv.
manilever.wordpress.com sier:

Samtidig har verken Iran eller Syria, selvsagt, noe ønske om noe showdown med USA.

Så på en måte er det kanskje en slags «mutual interest» i å bruke Libanon som slagmark for alle disse partene, på bekostning av libaneserne.

Loftgubben: Tja. Hm. Eg trur du har rett i at det er motivet for Iran, Syria og USA til å seia OK. «Gå til Libanon og gjer opp». Legg til ei feilvurdering frå Hizbollah om konsekvensane av det israelske svaret. Men, dersom eg har rett i at Hizbollah vert knuste, vil jo oppgjeret i Libanon ha heilt motsett effekt.

Mani: Jepp, det er gjerne sånn det går med store planer. De har en tendens til å kollapse. Men alle, også syrerne og iranerne, vil i siste instans være i stand til å ofre motstanden i Libanon for en plass tilbake i det diplomatiske selskap, hvis det er det som må til. Jeg tror at ahl assad går rundt og trygler om en telefon fra condi i disse dager…

Loftgubben: eg trur at du har heilt rett i det siste poenget.

Loftgubben: eg trur at syria GJERNE kan tenkja seg å ofra hizbollah for å verta fri for press.

Mani: Syrerne forsøkte jo det spillet i forhold til Irak og motstandsbevegelsen der. Det tryna, og de ble tvunget til å sperre grensene. Nå prøver de det samme spillet i forhold til Hizbollah. Men det er ikke sikkert det går. Amerikanerne er nødt til å gi syrerne noe direkte, ikke bare gjennom Annan (jmf. samtalen mellom Blair og Bush) og det er betydelig motvilje i forhold til diplomatisk kontakt.

Mani: Og syrerne kan ikke stanse Hizbollah UTEN å ha fått noe på forhånd. Så det er en deadlock her.

Loftgubben: hmm. når du seier «stanse» no, tenkjer du på direktiv eller intervensjon?

Mani: Nja. De kan selvsagt gi Hizbollah beskjed om å kjøle ned litt, men akkurat nå vil det neppe ha noen effekt, hizbollah må jo bare stå løpet ut nå, de har ikke noe valg. Det mest effektive de kan gjøre er å kutte distrubsjon av våpen, infrastruktur etc., noe som vil kreve et politisk brudd. Det er politisk helt umulig så lenge de ikke får synlige resultat av å gjøre det.

Loftgubben: einig der. men er Syria inne /no/, trur du, altså med logistikk og våpenforsyningar? eller tenkjer du på det som vil skje når dette er over?
manilever.wordpress.com sier:

Åpenbart får Hizbollah våpen fra Iran via Syria. Det er ingen hemmelighet. Dessuten er det fortsatt masse mukhabarat (hemmelig politi) fra Syria i Libanon.

Loftgubben: Nei, ikkje korleis dei har fått våpna, nei, men eg veit ikkje om dei er i stand til å levera noko før ting har kjølna. IDF framsteller det som om det er løpande leveransar, men det veit eg ikkje om eg trur på.

Loftgubben: Men, det er ikkje så viktig.

Loftgubben: Så dersom Hizbollah gjer det tolleg bra, kan Syria tena stort på å kutta støtta med dei. Då trur eg det er ei presis vurdering av stoda.

Mani: Tror ikke så mye kommer fram om dagen. Poenget er at bare et brudd med Hizbollah vil være godt nok for USA, men et brudd er umulig før Syria har fått forhåndsløfter om at USA ikke vil motvirke regimet. Og det siste er politisk vanskelig for Washington. Så alle sitter på en måte i knipa og blir nødt til å fortsette å sloss. Så kanskje blir det storkrig…

Mani: Hvis Hizbollah klarer seg (overlever militært) gjennom denne situasjonen, vil de kanskje kunne dempe støtten. Men altså, dette er politisk vanskelig I SYRIA også. Syrere digger palestinere og Hizbollah og regimets palestinapolitikk er en av de veldig få tingene folk faktisk støtter…

Og deretter gikk vi off-topic. Men temaet kan forsåvidt gjerne deles, noen forslag til utflukter i bergensområdet? Vinneren får en gratis kopp te på et kaffehus i Kairo…

Permalink 2 kommentarer

Hvorfor Hizbollah og Israel ikke er venner om dagen

juli 19, 2006 at 3:21 pm (Polemikk og politikk)

Hvorfor angriper Israel og Hizbollah hverandre?

Her om dagen satt jeg og en kompis på MSN og diskuterte hva som skjer i Libanon om dagen. Åpenbart er ikke spørsmålet egentlig hva som skjer, men hvorfor? Og hva vil skje videre?

Meg og min kompis er begge pro-palestinske, pro-arabiske og antisionister.

Vi er enige om at Israel neppe ønsker å gå inn i Libanon på noen permanent basis. Hvis de går inn med landsstyrker blir det sannsynligvis kortvarig og for å slå ut Hizbollah sin militære kapasitet. Videre er vi helt enige om at Hizbollah risikerer å bli militært ødelagt i en sånn situasjon.

Men så er spørsmålet: Hva har Hizbollah og Israel å tjene på dette? Min kompis argumenterer for at Hizbollah i en slik situasjon risikerer å bli alvorlig svekket. Uten sin militære styrke vil maktbalansen endre seg i deres disfavør.

Et moment det går an å legge til er at krigstrøttheten i den libanesiske befolkningen fort kan gå utover den islamske militsen. Der folk nå nok i hovedsak vil legge ansvaret på Israel, kan folk komme til også å holde Hizbollah ansvarlige.

Begge argumentene er viktige og saklige.

På den andre siden. Hizbollah vet at en israelsk innmarsj i Libanon neppe vil bli langvarig. Den sterke støtten for en angrepskrig i den israelske befolkningen baserer seg nettopp på at en slik operasjon skal være kortvarig og «fjerne problemet». En ny okkupasjon vil raskt slite Olmerts støtte i filler.

Selv om Hizbollah risikerer at deres militære infrastruktur svekkes synliggjør denne krigen enda tydeligere den libanesiske, pro-vestlige regjeringens totalt manglende forsvarsevne. Hæren er handlingslammet og Siniora og de andre kan ikke gjøre mye annet enn å appellere til USA, Israel og Hizbollah. Det gjør det neppe bedre at Bush på den ene siden ikke protesterer mot en israelsk angrepskrig og på den andre siden oppfordrer Israel til å beskytte den libanesiske regjeringen. Mange libanesere ønsker de pro-syriske partiene til helvete. Men derfra går de ikke hen og støtter bombing og invasjon.  For Syria og Iran kan det og være tilsvarende. Denne krigen setter en endelig bom for det amerikanske demokratiprosjektet i Midøtsten, som forsåvidt lenge nok har vært i bremsemodus. I Syria har vi det siste året sett gradvise tegn til at opposisjonen i større grad ønsker samarbeid med vestlige land i kampen mot regimet. Et slikt standpunkt er med de siste dagenes begivenheter sannsynligvis veldig vanskelig å forsvare.

Dette er også hva Hizbollah og Hamas nå til stadighet gjentar. En rungende kritikk av det internasjonale samfunnet og den «arabiske verdens» totale handlingslammelse. En understreking av at årsaken til krig er Israels aggresjon, og at det er Israel som må stanses for at man skal få en fredelig løsning.

Samtidig ser vi at Hamas, som etter å ha fått regjeringsmakt gradvis har myknet opp retorikken ovenfor Israel, nå har slått tilbake i vante spor. Man snakker ikke lenger om en tostatsløsning, men om den «sionistiske fienden» og om «Palestina okkupert i 1948», ikke «Israel». Poenget er: krigen kan godt ødelegge de anti-israelske blokkenes militære styrke. Men den løser overhodet ikke Israels grunnleggende, strategiske problemer. Snarere tvert i mot risikerer Israel at de anti-israelske gruppene vil oppleve en boom den neste tiden.

Andre folk skriver og glupe ting:

Joshua Landis mener Syria er i ferd med å gjennopprette respekten og autoriteten de har hatt i regionen gjennom dagens konflikt.
Angry Arab om hvordan krigen påvirker forholdene i Saudi-Arabia.
The Sceptic om Bush, Hizbollah og hvordan folk i Libanon opplever situasjonen.

Ellers: Jeg har slengt litt drit om dagbladet i de siste bloggene. Men les alt hva Jan Erik Smilden skriver i avisa. Han er kanskje den eneste i norsk presse som klarer å skrive informativt i en informasjonståke av sentimentalt søppelskriveri.

Permalink Legg igjen en kommentar

Dagbladet, nordmenn og menneskeliv

juli 15, 2006 at 6:23 pm (Uncategorized)

Som vanlig når det er kriser i Midtøsten slår avisene det opp stort. Sist – da det brant noen ambassader i Syria slo stort opp rundt denne fyren beskrevet på document.no som en ganske spesiell ung mann. Skolen han studerte på i Syria var den samme der de britiske selvmordsbomberne i Palestina for noen år siden. Mani traff ham aldri i Syria, men etter rapportene fra folk som gjorde det, stemmer inntrykket fra artikkelen ganske godt…

I går var det nordmenn som jobber for Palestinakomiteen i Rashedie, en leir fullstendig styrt av Fatah, Arafats parti, helt sør i Libanon. Mani var der for noen år siden og traff noen andre som jobbet der for palkom da. Trivelig sted, trivelige folk, selv om det er relativt absurd å komme til en leir styrt av Fatah ved hans eminense «sultanen», abu aleinein, PLOs representant i Libanon, personlig utnevnt av Arafat. Det ble en hyggelig kveld likevel og Mani imponerte korpsgutta ved å synge nasjonalsangen «fedayiin» på norsk etter å ha hørt på en heller sur korpsvariant.

Men spørsmålet er likevel hva det er som gjør fire nordmenn i Rashedie, levende og i beste velgående, mer interessante for Dagbladets forside enn de titalls drepte de siste dagene? Svaret er jo åpenbart at levende nordmenn er mer verdt enn døde arabere, i hvert fall for salgstallene til Dagbladets vedkommende.

I mellomtiden. Les bloggen til Angry Arab, hvis du ikke gjorde det fra før. Om dagen er den sinte araberen opptatt med å påpeke handlingslammelsen til de arabiske regimene, som virkelig er total

Permalink 2 kommentarer

Ghaddafi om Tyrkia og EU

juli 13, 2006 at 4:09 pm (Polemikk og politikk)

Mani leser seg opp om Tyrkia og EU og klaget akkurat på MSN til en kompis om at alt som dreide seg om EU var kjedelig. Det var før han fant denne saken på Ghaddafis hjemmeside.

It is in Turkey’s economic interest to be part of Europe. It is also in the interest of the Muslim world that an Islamic nation such as Turkey is within the European Union, as a Trojan horse. On the other hand, it is in the interest of Europe that Turkey is part of NATO only as a military colony and a military base for the Alliance, but it is not in its interest that Turkey be part of the European Union. Turkey is a tree, which roots are in Asia, and only its branch that touches Europe.

Fantastisk. En Mani kjenner som reiste til konferanser i Libya en tid tilbake siden da landet fortsatt var blant «røverstatene» sa om Ghaddafi at han var typen du aldri helt visste hvor du hadde. «Han sa alle de rette tingene», fortalte han. «Og så skar han totalt over i idioti».

Permalink Legg igjen en kommentar

Next page »